Mennesker fascinerer meg. Når ting fascinerer meg vil jeg gjerne vite mer om det, sånn har jeg vært hele livet, stadig like nysgjerrig. Jeg tror nysgjerrighet er en god egenskap så lenge det ikke plager andre på noen måte. En lærer mye på den måten, for jeg stiller jo også stadig nye spørsmål (både til meg selv og andre).
Når jeg sier at jeg er en kikker mener jeg at jeg leser blogger hvor folk skriver om livene sine, jeg ser på youtube-kanaler hvor folk filmer livene sine, og jeg ser på folk rundt meg der jeg er. Mennesker fascinerer meg fordi det er så mange av dem som prøver å være like hverandre, ikke skille seg ut, men likevel ønsker de å være spesielle og unike. En herlig miks som ikke alltid er mulig å få til. Det er mange en kan prøve å definere som normale, men de fleste har også noe ved seg som gjør at de skiller seg ut. Det trenger ikke være store ting, det kan være små. Jeg tror de fleste av oss ser på de rundt oss og har en sterk formening om hvem de er og hvordan de er. I noen tilfeller stemmer det, mens i andre tilfeller er det riv ruskende galt.
Vi har en tendens til å putte folk i båser, vi vil kategorisere dem fordi det gjør det lettere for oss å forstå og det gir inntrykk av at enklere verdensbilde. Det føles logisk. Utfordringen er jo at veldig mange ikke liker å bli puttet i en bås, spesielt ikke av andre. Vi vil være lik alle andre, men også unike. Vi kan godt putte oss selv i en bås, men nåde dem som prøver å putte andre i en bås. Det vil vi stort sett ha oss frabedt. Vi vil bestemme over oss selv.
Ved å se på folk gjør jeg meg opp en mening om dem; og i de fleste av tilfellene vet de ikke om det, de kjenner meg ikke og jeg kjenner ikke dem. Likevel dømmer jeg dem og setter dem i båser jeg føler er riktig. Er det en del av å være menneske? Det kan godt være; jeg har aldri studert psykologi så jeg kan ikke mye om den menneskelige sinn og hvordan det fungerer. For å være ærlig så vet jeg ikke alltid helt hvordan mitt eget sinn fungerer heller.
Skriving er å tenke på papiret.
Uansett hvor jeg er ser jeg på folk. Uansett hvor jeg er prøver jeg å sette andre i bås, og misliker hvordan andre prøver å sette meg i bås. Dobbeltmoralskt? Uten tvil, men så er jeg nok ikke alene om det (det er i alle fall det jeg trøster meg med).
Å observere andre mennesker er alltid interessant! Men det er ikke så enkelt å kategorisere utfra å bare se på folk. Noe kan man få med seg, men jeg tror at de aller fleste har noe inni seg som ikke syns. Kanskje den som ser sterk ut, egentlig ønsker å sitte i et hjørne og gjemme seg bort, en som trenger masse omsorg. Og omvendt: en som ser puslete ut, har mye guts i seg. Man kan aldri vite 😊
Kirsti: Nettopp derfor det blir så feil å dømme andre; de kan være noe helt annet enn det de ser ut som bare en blir kjent med dem, mens andre ganger ligner de det en har innbilt seg. Eneste måten å bli mer sikker på hvem folk er, er å bli kjent med dem 🙂