Det største sjokket har lagt seg, men hjertet gjør så vondt. Det er helt ufattelig; du skulle jo være her så mye lenger.

Tårene triller og klumpen i halsen vil ikke forsvinne. Jeg kan ikke tro at du ikke er her mer. Kan vi skru tiden tilbake så vi kan fikse det så du fortsetter å være her? Det ville jeg og mange andre satt uendelig stor pris på.

Jeg sitter og ser ut på fjorden og lurer på hvilken holme som var din; jeg rakk aldri å finne det ut og nå er det for sent.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Heldigvis har jeg minnene. Alle samtalene vi hadde. At du omtrent alltid var i godt humør og så det positive i det meste, det var alltid så inspirerende. Det var ikke mulig å være trist og lei når du var nær.

Det er rart at vi aldri mer kommer til å høre stemmen din og dermed vite at du kommer før vi ser deg. At du aldri kommer til å spørre mer om alt – ikke fordi du er nysgjerrig, men fordi du alltid bryr deg om de du har nær. Du ville passe på og ta vare på alle i nærheten – en fantastisk egenskap.

Alle historiene dine om ting du har gjort, om datteren din, om dyrene dine.

Alt det som gjorde deg til den du var.

Når avskjeden er skal jeg pynte meg for deg i en kjole du likte. Det er kanskje ikke den mest passende kjolen, men jeg innbiller meg at du ville satt pris på det. Det er det en del av meg har lyst til. En annen del av meg har lyst til å hedre deg ved å kle meg i sort – som er det vanlige i begravelser. Uansett hva det blir til, så blir det en vanskelig dag.

Jeg savner deg allerede.