Jeg løpte mye som barn, men i voksen alder – nei. Hvorfor ikke, når vi mennesker er som skapet for løping? Jeg har nettopp lest ut en bok og føler meg inspirert. Boken jeg leste var Født til å løpe* av Christopher McDougall. Jeg mener ikke at jeg går ut med en gang å løper, til det er jeg for komfortabel i sofaen (og dessuten regner det).
Man slutter ikke å løpe fordi man blir gammel.
Man blir gammel fordi man slutter å løpe.
Dette er ikke første boken jeg leser om løping og selv om jeg ikke har gjort mye av det selv, har jeg en følelse av at det ikke blir siste boken jeg leser om det temaet.
Løping er egentlig bare en raskere versjon av noe jeg allerede elsker å gjøre: gå tur. Når jeg får riktig rytme på gåturene mine kunne jeg gått i timesvis uten et eneste stopp, bortsett fra å spise og drikke litt om det var nødvendig. Så vidt jeg forstår har de som løper maraton og lignende lange løp litt samme følelsen, bortsett fra at de løper istedefor å gå.
Det var noe med boken som ressonerte veldig godt med meg uten at jeg kan sette fingeren på en spesifikk ting. Mest sannsynlig var det hele boken og alle de ulike historiene i den. Det er spenning, det er faktaopplysninger, det er menneskets evolusjon, det er ulike mennesker og det er kjærlighet til løping fordi det gir noe helt spesielt. Måten løping skrives om gjør at jeg får lyst til å kjenne på den følelsen selv. Jeg kommer aldri til å løpe så langt, men det er heller ikke poenget, poenget er å kjenne på følelsen av at alt er riktig mens du flyter over stiene og veiene du løper og at det er det eneste som betyr noe.
Jeg har hatt denne boken stående i bokhyllen min i flere år og innser at jeg burde lest den for flere år siden. Da kunne jeg allrede nå ha rukket å kose meg med boken flere ganger allerede (ja, jeg kommer til å lese denne boken på nytt, det er det ingen tvil om). Noen bøker gjør noe med meg, og denne var av den inspirerende varianten.
For noen år siden ønsket jeg meg bedre kondis (det gjør jeg fremdeles), noe som gjorde at jeg prøvde meg forsiktig med litt jogging. Det var ikke så ofte det skjedde, men en gang i blant bare klaffet alt uten at jeg følte jeg døde av å ikke fikk puste. Det er følelsen jeg har lyst til å få igjen, den følelsen av at alt bare klaffer – for det er en helt fantastisk følelse. Det er også en følelse jeg ikke har tenkt på på lenge, så det var godt å lese en bok som minte meg på den følelsen igjen.
//reklamelink
