Å ta med seg hovedsakelig ting å reparere når en er ute av huset kan være en god ide noen ganger. Jeg var et par dager hos mine foreldre, og fikk reparert alle fire sokkeparene jeg hadde med som hadde hull. Minst ett av parene vurderer jeg å klippe av og strikke nye føtter til, for de har jeg reparert så mange ganger nå. Enn så lenge er det fremdeles reparasjon som gjelder.
Fordi jeg ble ferdig med å reparere, kunne jeg starte på nok et par sokker når jeg kom hjem. Jeg kan jo ikke sitte uten håndarbeid! Eller, jeg vet det er mulig, men jeg foretrekker å ha noe å holde på med.
I går ble jeg ferdig med å strikke på det flerfargede sokkeparet. Så var det over til neste oppgave som er å reparere sokker. Å reparere sokker er ikke det jeg liker best, men nå er det flere som trenger reparering. Jeg ble ferdig med ett par og fortsatte på par nummer to. Mindre strikking og mer reparering fremover, og så håper jeg at jeg blir ferdig.
Skaftet på den andre sokken i paret blir stadig lengre. Det høres ut som det blir eviglangt når jeg sier det sånn, men det gjør ikke det. Faktisk er jeg ikke kommet lenger enn til 15 cm, så jeg har fremdeles mye igjen. Vel, litt fremgang er bedre enn ingen fremgang.
Jeg syns det ble overraskende lite strikking i går for jeg trodde jeg ville bli nesten ferdig med sokken. Jeg kom bare rett over ni cm på skaftet, så er ikke halvveis engang. Jaja, sånn blir det noen ganger. Heldigvis ikke tidsfrist, så jeg kan bruke så lang tid jeg vil.
Fikk strikket en del i går. Ble ferdig med hele foten og litt til. Hælen gikk greit som vanlig og jeg kom 3 cm på skaftet. Disse sokkene (jeg er ferdig med første sokken i paret) har jeg strikket på siden 11. mars, så det begynner å bli noen dager nå for å si det sånn. Jeg har flere par sokker jeg kan strikke, men jeg også fire par sokker som venter på å bli fikset så jeg burde prioritere litt…
Gårsdagens strikking, vel jeg strikket en del i alle fall. Det ble riktignok ikke en hel fot, men jeg kom til 21 cm – noe som er veldig nære. Bare et par cm til før jeg skal starte på hælen.
Som jeg nevnte i går; en trist beskjed har satt meg litt ut av spill. Livet er sånn noen ganger. Da er jeg litt ekstra glad for at jeg har håndarbeid jeg kan okkupere hjernen med.
Gårsdagen var rar for meg, men det føles trygt og vant å vende seg mot strikking – så det gjorde jeg. Jeg ble ferdig med første sokk, men orket ikke feste trådene. Så jeg startet heller sokk to i paret.
Gårsdagen ble rar fordi jeg fikk en trist beskjed. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bodde nærmere foreldrene mine, men det er ikke noe å få gjort noe med nå. Sånn er livet og vi må leve med både triste og glade ting og gjøre det beste ut av det. Den triste beskjeden var både ventet og overraskende på samme tid. Så jeg gikk en tur og strikket litt i går – og følte at selv om ingenting annet ble riktig i går, var i alle fall de to tingene i riktig ånd.
Gårsdagens strikking ble mye fordi jeg gikk tur ute. Det høres kanskje ut som en pussig kombinasjon, for jeg strikker ikke mens jeg går. Nei, jeg ble sliten av gåturen og orket ikke gjøre noe annet etterpå, så da ble det strikking. Så mye strikking at jeg følte jeg nesten ble ferdig med skaftet på sokken. Omtrent 16,5 cm ble det, og da skal det ikke mye til før den er ferdig.
Sokk nummer en i et par har nå fått hæl. En ganske viktig del av sokker som gjør at den sitter godt på foten. Alle delene av en sokk er viktig, om enn på litt ulikt vis. Hovedpoenget er uansett at sokken skal passe og sitte godt på foten. Det er grunnen til at jeg har vrangbord på toppen av foten og på hele skaftet. En vrangbord er tøyelig når det er behov for det.
Fikk strikket ferdig foten i går, telt rader og satt opp til hæl. Dette er tredje sokkeparet jeg strikker på rad. Siden jeg liker å strikke sokker, er den biten helt grei. Å skrive om det samme så mange dager på rad, vel, jeg får lyst på mer variert håndarbeid av den grunnen.
Det er uansett flere andre ting som ligger på vent, så kanskje jeg skal variere litt med noen av de tingene.
