Når jeg finner og får kjøpt meg hus vil det være det absolutt dyreste prosjektet jeg forventer å ha i løpet av livet. Først må jeg få kjøpt, noe som blir utfordrende uten finansieringsbevis…
Så til dagens dyreste prosjekt. I dag startet nemlig dagen min tidlig siden jeg dro hjemmefra rett før syv om morgenen. Jeg måtte nemlig på verkstedet med bilen min. Noe var knekt, lagde rar lyd og måtte fikses.
Bil vil alltid være et dyrt prosjekt. Dyr i innkjøp. Dyr å fikse – og det er stadig nye ting å fikse føles det som. Skulle jo tro en ble ferdig en eller annen gang? For å si det på denne måten: det er mange deler på en bil (og mange av delen på min bil er byttet ut i løpet av de siste årene…).
Dagens pris på fikse-prosjektet: rett over kr 7.000,- Yikes! Sånt føles stort sett som sure penger, men jeg er glad jeg har mulighet til å få fikset bilen – uten den ville jeg hatt store problemer med å komme meg steder… (når en bor på bondelandet er det ofte begrenset med offentlig transport…)
Mandag 15. april søkte jeg banken digitalt om finansieringsbevis. Det skulle vise seg at det var lurt å være “tidlig” ute, for det tok tid å få et svar. I dag fikk jeg den avgjørelsen.
Det føles som det har vært en liten føljetong for kontakten var ikke helt enkel. Først så ventet jeg på et svar i det hele tatt (del 1), så ventet jeg på telefon (noe jeg gjorde flere ganger) (del 2). Endelig har jeg fått en konklusjon på denne sagaen.
For min del er drømmen litt knust og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta tak i saken videre. Jeg hadde nemlig et finansieringsbevis som gikk ut fordi jeg ikke fant huset mitt. Det gikk ut i januar – altså for tre måneder siden. Den gang, som nå, var jeg arbeidsledig og deltidsstudent. Da var det ikke noe problem å få finansieringsbevis.
Nå som jeg tror jeg faktisk har funnet et hus som passer, får jeg ikke finansieringsbevis – fordi jeg er arbeidsledig og deltidsstudent. Så, min situasjon har ikke endret seg; bortsett fra at jeg nå ikke får finansieringsbevis fra banken. Føltes litt som et slag i trynet, men det er det ikke første gangen jeg får.
Har i mange måneder nå bodd på overtid hos foreldrene, og har tidsfrist på å flytte ut derfra – månedsskiftet mai/juni. Å skulle leie er det lenge siden jeg har gjort, og etter å ha sett på leiepriser har jeg en smule panikk…uansett hvordan jeg snur og vender på det, vil det være dyrere for meg å leie (og sannsynligheten for at jeg da vil gå i underskudd hver måned er nesten garantert… yikes!)
Akkurat hvor gammel denne kaktusen er, vet jeg ikke (men jeg er ganske sikker på at den er eldre enn meg…).
Hva rekorden for antall blomster er, husker jeg heller ikke. Det jeg vet er at den har mange blomster når den først blomstrer.
Jeg tror den heter påskekaktus? Eller noe annet, kaktus er det i alle fall. Stor, tung med nydelige blomster. Blomstringen varer ikke lengst, så det er om å gjøre å nyte det når det skjer. Det skjer tross alt bare en gang i året.
I dag kom telefonen fra saksbehandleren som er satt på saken med søknaden min om finansieringsbevis. Etter et par telefoner frem og tilbake, med løfte om så snart jeg hadde sendt inn et vedlegg (og gitt beskjed om det), så skulle jeg bli oppringt igjen.
Vel, jeg gav beskjed om at vedlegget var sendt inn – og siden har jeg ikke hørt noe… Kanskje jeg blir oppringt i morgen?
At bank er business er en selvfølge. Når de låner ut penger er det dermed helt naturlig at de ønsker å få de tilbake igjen i rimelig tid med “passende” rente. Enn så lenge har jeg vært flink (og noen ganger hatt flaks) til å alltid betale når jeg skal – og det har jeg ingen planer om å endre for jeg hadde blitt så utrolig stresset av det.
Utfordring jeg ikke tenkte på var at jeg for tiden ikke har jobb; siden jeg ikke vet hvor jeg skal bo vet jeg jo ikke hvor jeg trenger å få meg en jobb. Litt sånn Catch-22 dette her. Det er (tydeligvis) vanskelig å få et lite boliglån når jeg ikke har jobb, men jeg får meg jo ikke jobb om jeg ikke bor i nærheten… Noen som har gode forslag?
Ja, jeg vet jeg kan skaffe meg jobb her jeg er, men det ville føltes veldig uærlig i forhold til en eventuell arbeidsgiver – gi meg en jobb; jeg satser på at jeg kommer til å beholde den i et par måneder? Tross alt koster det å ansette folk (utlysning, finne aktuelle kandidater, intervjurunde(r), opplæring).
Så nå lurer jeg veldig på hva som skjer videre – vil jeg få finansieringsbevis? Hvor kommer jeg til å flytte? (jeg har vært heldig nok til å få lov til å ha midlertidig bosted hos foreldrene mine, men tidsfristen for når jeg må ut derfra er månedsskiftet mai/juni så jeg begynner å få litt dårlig tid…)
Når en har vedovn og fyrer med ved når det er kjølig og kaldt, er det mye jobb. Eller, det kan i alle fall være det. Riktignok er det mange som setter bort mye av jobben ved å kjøpe ved.
Likevel, når veden er i hus må den stables.
Som arbeidsledig deltidsstudent er det viktig med pauser, og det å stable ved er noe jeg liker overraskende godt. Kanskje er det fordi jeg vet at veden jeg stabler blir lettere å hente fra kjelleren når den skal brukes? Eller er det fordi jeg liker den fysiske biten med stabling? Gleden med å hjelpe til? Her er det mange muligheter, men uansett hva grunnen er, er det en jobb som må gjøres.
Ved er tross alt en av naturen store undre som kan varme mange ganger: når den hogges i skogen, når den sages og hogges opp til ved, når den bæres inn i kjelleren og stables, og siste (og kanskje viktigst?): når den tennes på for å varme opp huset…
Noen ganger tar ting lenger tid enn jeg forventer og tror. Jeg har hatt finansieringsbevis fra banken før, men da rakk jeg ikke å finne “huset mitt” før fristen gikk ut. Lenge nå har det heller ikke vært så mye jeg følte passet til meg (ja, jeg er nok litt sær)
Denne gangen begynner jeg å lure litt. Forrige mandag (!) sendte jeg inn digital søknad om finansieringsbevis fordi jeg skulle på visningen på søndagen som var (21. april) på et hus som så veldig aktuelt ut. Så jeg tenkte at det burde ikke være noe problem.
“Heldigvis” (?) ble det ikke til at jeg ønsket å by på huset. Jeg sier heldigvis for finansieringsbeviset er fremdeles ikke i boks. Siden jeg ikke hadde hørt noe fra banken på fredagen, bortsett fra at når jeg logget inn i nettbanken kunne jeg se at noe var skjedd. Beløpet jeg hadde søkt om var endret til en mindre sum og det stod at det var “under behandling”. Fikk chattet litt med banken og fikk beskjed om jeg ville høre fra dem.
I dag ringte de meg, men jeg fikk ikke tatt telefonen. Så omtrent en time etter ringte jeg opp igjen og kom til et sentralbord. Greit nok. Jeg gav beskjed om jeg var blitt ringt. Uheldigvis for meg var “min” saksbehandler opptatt i et møte, men jeg skulle bli ringt opp igjen.
Vel, jeg ventet i omtrent 2,5 timer på den oppringningen…da var klokka blitt 16 og jeg regnet med at arbeidsdagen til vedkommende var over…lurer på om jeg blir oppringt i morgen?
Så foreløpig har jeg ikke fått meg finansieringsbevis, men jeg håper det kan bli fikset forholdsvis kjapt for jeg skal på visning på fredag…
Jeg hadde et håp. Håpet var at det ville være nok garn til ideen min. Håpet er herved knust til pinneved (eller uferdig strikkeobjekt…) 😔
Sånn er livet som strikkegal. Noen ganger rekker ikke garnet til, og det enda jeg strikket så fort jeg kunne på slutten. Tydeligvis hjelper det ikke å strikke raskt når det nærmer seg slutten på garnet.
Mønsteret er inspirert av mange ulike luer jeg har sett, og jeg liker å prøve ut nye ting – dermed har jeg ikke alltid mønster – ei heller oversikt over helt hvor mye garn jeg faktisk trenger til alle prosjektene. Dette prosjektet var jeg redd jeg ville ha for lite garn til (tenkte først å bare strikke pannebånd, men lue føltes mer riktig – fram til jeg ikke hadde nok garn selvfølgelig…), og jeg hadde rett. Kanskje ikke så rart egentlig fordi jeg hadde bare halvannet nøste.
For så vidt helt greit at jeg ikke hadde nok garn (eller, egentlig ikke, men det viktig å ta tak i lyspunkter) for jeg er ikke helt fornøyd med utformingen. Så jeg måtte uansett rekt opp lua for å strikke den på nytt. Jeg kan bare ikke bruke dette garnet siden det ikke er nok…
Nå er det blitt søndag ettermiddag. Sola skinner, det blåser og jeg har vært utenfor døren i dag – ganske lenge faktisk. Riktignok ble mesteparten av tiden brukt i en ukjent bil.
Jeg har ikke for vane å sette meg inn i ukjente biler, men min egen bil må bli fikset på verksted – det er noe som er løst og det lager såpass med lyd at det var litt i overkant for nervepirrende for meg å kjøre langt med den.
Kjøreturen tok en stund, men det kunne vært værre for jeg har vært på lengre kjøreturer før. Bilen var ukjent for meg å kjøre – for bilen tilhører min far. Å skulle kjøre lang tur alene i en bil jeg ikke er vant til, vel, ikke beste følelsen i starten. Tross alt jeg har kjørt min egen bil i snart ti år og ingen biler er helt like å kjøre.
Så vi brukte litt tid på å bli kjent med hverandre; pappas bil og jeg. Heldigvis klarte vi oss bra og kom frem dit vi skulle (og tilbake igjen etterpå).
Om du lurer på hvor jeg var på tur så var jeg på visning! Om du lurer på om det var vellykket så vil jeg si at det var det, men det var også noe som ikke var fullt så vellyket. Huset og tomten var greie nok (selv om ting måtte gjøres – men sånn er det alltid), men nærheten til E18…var faktisk det største punktet som gjorde at jeg dessverre ikke kommer til å by på det huset. Litt trist egentlig, men den duren fra E18 ville gjort meg gal…og jeg tror ikke det ville vært noen god ide.
Neste gang jeg drar på visning må jeg dermed passe på at huset ligger lenger fra E18… eller andre veier for den saks skyld.
På den lyse siden: jeg lærte at jeg ikke burde bo så nærme en så stor vei – og den ukjente bilen føltes mye mer kjent når jeg kjørte tilbake. Likevel, jeg ser frem til at min egen bil blir fikset så jeg kan kjøre den til neste visning…
Dette var en søt lite potte med stiklinger for ikke lenge siden, men de gror overraskende raskt. Noe sier meg at de kommer til å bli lange og strenglete (har du tips til hvordan unngå det eller er det sånn denne planten er?).
Så vidt jeg vet har planten flere navn som brukes; vandrende jøde og husvandrer er så vidt jeg har forstått de vanligste?
Uansett, den jeg har på soverommet har nå startet å blomstre! Jeg la merke til knoppene i går, og på morgenen i dag var den ene sprunget ut i en søt, liten hvit blomst. Det blir nok flere blomster, for det er flere knopper som gjør seg klare til å springe ut (men ikke ut av huset, for det har vært kuldegrader de siste nettene…).
Mer enn halve livet har jeg hatt førerkort – og det har tjent meg godt. Ingen fare, jeg har fremdeles førerkortet.
Bil derimot, har jeg ikke hatt like lenge – og jeg er på min fjerde bil. De ulike bilene har stort sett også tjent meg godt – så lenge de har gått i alle fall.
Verkstedet jeg bruker er Mekonomen – og jeg har vært veldig fornøyd. De prøver så godt de kan å forklare ting for meg når noe er galt med bilen. Når de ser at jeg blir forvirret avslutter de forklaringen. Må si de gjør en iherdig innsats for å øke forståelsen min for bil – innimellom fungerer det.
På morgenen i dag var jeg på verkstedet. Bilen min hadde startet en ny lyd – som om noe var løst. Det var litt nervepirrende – jeg kan ikke mye om bil, men jeg vet at det ikke skal høres ut som om noe er løst… De sa det ikke var farlig å kjøre med, men at det må fikses.
Så det var flaks i uflaksen. Vil dermed påstå at den største uflaksen var prisen (og at jeg måtte ha ny time for å få fikset det). Prisen blir på rett over kr 7.000,-
Bil er dyrt! (noen som vil kjøpe pulsvarmere så jeg får dekket inn noe av kostnaden? 🫠)
