Det praktiske med å få noen gamle og slitte paller fra naboen, er at jeg kunne begynne å bruke de med en gang.
Rundt omkring på tomten min ligger det mye forskjellig. Blant annet ligger det både nedfallstrær, trær som er kappet for en uviss mengde år siden, men også et som min far kappet ned tidligere i høst. Grunnen til å kappe det treet min far gjorde, var at det hadde veltet for flere år siden og fortsatte å vokse der det halvveis lå over minkhuset – og det begynte å bli litt tungt for minkhuset…
Så jeg har dratt og styret i haugen, for jeg ville jo ikke ha småkvist til ved. Etterhvert er målet å kjøre små kvister og greiner gjennom kompostkverna så det blir småflis jeg kan legge på jordet mitt. Enn så lenge samler jeg det jeg tror kan fungere som småved. Det må selvfølgelig kappes opp i passende lengder, men enn så lenge har jeg ingen sagkrakk (mulig det blir mitt første snekkerprosjekt på småbruket?). Dermed blir det foreløpig til at jeg bare samler det jeg kan, men nå som snøen såvidt har kommet blir det nok ikke mer samling i år… Om alt er brukbart til småved er jeg heller ikke sikker på, men jeg krysser fingrene 🙂
Først virket det ikke som snø, bare litt kaldt, hardt vann. Så tok det seg opp og ble hvitt. Det kom dalende ned, sakte og litt av gangen. I starten forsvant det i det fremdeles grønne grasset, men så fortsatte det. Det kom ikke mye totalt sett, men det kom nok til at i alle fall noe av bakken ble hvit. Jeg sier noe, for der grasset var, så stikker det godt opp gjennom det bittelille hvite. Der det er stein og svaberg derimot – der la det seg et tynt lag.
På butikken i går klarte jeg ikke å la være, så jeg kjøpte meg gløgg og jeg har gitt etter for lysten til å høre på julemusikk. Så en liten stund i dag (etter at jeg hadde spist nybakte horn), satt jeg på puffen min (jeg har ikke fått tak i sofa jeg vil ha), drakk gløgg, strikket og hørte på julemusikk mens det snødde ute. Her snakker vi idyllisk!
Noen morgener er tregere enn andre – jeg begynner å lure på om jeg er kommet i vinterdvalemodus?
Uansett, når morgenen blir senere enn tenkt, blir hele dagen forskjøvet. I dag er (tydeligvis) en sånn dag, men jeg har i det minste endelig fått bakt ut deigen til horn. Nå skal de bare heve litt før de skal i ovnen og bli nydelig lunsj.
Målet var egentlig å få bakt for en uke siden, men siden det ikke skjedde var det på tide å få gjort det nå. Sånn er det med de fleste planer syns jeg det virker som – det blir aldri helt som en først planlegger, men det pleier å ordne seg etterhvert.
De siste dagene har jeg jobbet ute i rykk og napp. Såpass at jeg er smålig støl i armene og skuldrene i dag. Det er ikke hver dag jeg drar greiner ut av en haug for å teste om de kanskje kan bli til ved – som var en av gårsdagens oppgaver.
Så i dag har jeg tatt det rolig. Å være sosial og strikke samtidig vil jeg nemlig påstå at er å ta det rolig, men sosiale ting tar likevel energi for en introvert. Mennesker fascinerer meg og jeg liker de – stort sett – tross alt ingen regel uten unntak. Heldigvis for meg liker jeg de damene som dukker opp på strikkekafe på frivilligsentralen her i bygda. Så jeg liker den sosiale biten. Passet ypperlig at det var mandag i dag, for jeg merket at kroppen hadde behov for en pause fra fysisk jobbing.
Pausedagen i dag har dermed stort sett bestått av strikking. Selvfølgelig ta inn ved, ta oppvasken og rydde og vaske litt ellers, og jeg har også rukket å fortsette litt på puslespillet mitt. Så noe har jeg fått gjort; selv om det ikke er fysisk jobbing ute.
Utejobbing vil det uansett bli mindre av nå siden det stadig er mer frost. Om bakken er frosset så jeg ikke kan jobbe mer med graving har jeg ikke testet i dag, men om det ikke er nå så vil det være frosset veldig snart. I alle fall om jeg skal stole på værmeldingene som melder stadig flere blå og lave grader.
Ingen fare riktignok – jeg har flere andre ting jeg kan gjøre ute jeg, så helt slutt på utejobbingen er det ikke. En pausedag i ny og ne med sosial omgang og mye strikking – tror jeg uansett jeg har godt av.
I starten av denne uka kom foreldrene mine på besøk. Eller, de kom for å jobbe…
Enn så lenge er det mye jeg ikke kan eller ikke klarer alene, og siden jeg har de foreldrene jeg har, føler jeg meg ofte bortskjemt fordi de kommer og hjelper til. Denne gangen var det å gjøre noen ting i kjelleren, og å frese opp litt av åkeren min.
Jeg har nemlig ikke freser, så det er (foreløpig) ikke noe jeg får gjort selv. Så mine foreldre, hjelpsomme som de er, tok med sin egen freser på hengeren og kjørte til meg. Jeg testet å kjøre litt jeg også, men fikk ikke helt dreisen på det. Må teste det flere ganger. Noe av grunnen var faktisk så enkel at grass- og moselaget på toppen måtte freses løs før jorda under kunne freses.
Så pappa fresa, mens min mor og jeg rakte vekk topplaget så fort og bra vi kunne. Når en ikke helt har riktig utstyr, men bruker det som finnes, var jobben ganske tung.
Etter rakingen, mens min far kunne frese jorda – ble det steinplukking på min mor og meg. Etter litt usystematisk plukking helt i starten, endte vi med å lage to hauger. Foreløpig ikke kjempestore hauger, men vi plukket absolutt ikke alle steinene for å si det sånn.
Ja, det er selvfølgelig en ulempe at det er så mye stein i jorda, men jorda i seg selv virker litt til å være sort gull. Med sort gull mener jeg bra jord (om noen lurte). Steinene kan faktisk vise seg å ikke bare være en ulempe, men kanskje til og med en liten fordel? Av den enkle grunnen at jeg må grave drenering på jordet – og når en fyller inn slike grøfter brukes stein – og det har jeg tydeligvis i alle fall noe av. Så ikke så galt at det ikke er godt for noe!
Fjellstøvler er dyre. Jeg har hatt mine i over 15 år nå, og de har blitt mye brukt. Såpass mye brukt at den høyre har begynt å falle litt fra hverandre i tuppen. Foreløpig ser den venstre ut til å holde seg sammen – så noe positivt er det jo.
Kunne kanskje tenkt at “er det ikke bare å kjøpe et nytt par?” For det første, som jeg allerede har nevnt, fjellstøvler er dyre. Så økonomi spiller absolutt inn. Den andre poenget er at jeg ikke bor så veldig sentralt lenger, så det å komme seg til en butikk som selger fjellstøvler må planlegges. Det tredje – og viktigste – poenget er at jeg må finne noe jeg liker utseendet på som sitter godt på foten.
Poeng tre er det vanskeligste. Jeg har nemlig vært innom flere steder hvor de selger fjellstøvler (akkurat hvor nødvendig det er kan en jo spørre seg, for jeg så tilnærmet samme utvalget i alle butikkene…). Prøvd flere ulike har jeg også gjort, men enn så lenge har jeg ikke funnet de som passer perfekt til mine føtter.
Riktignok skal det sies at fjellstøvlene som jeg nå elsker, at jeg syns de var litt stive og ikke helt perfekte i begynnelsen når jeg kjøpte de. De er skinn så de har blitt godt inngodt på disse femten årene, så nå er det superbehagelige. Med andre ord: jeg burde ikke forvente perfeksjon når jeg kjøper nye fjellstøvler?
Uansett, i desperasjonen over at fjellstøvlene faller litt fra hverandre og jeg ikke finner nye – tester jeg nå ut superlim… Første gangen jeg gjorde det, gikk det riktignok skikkelig dårlig, men det var fordi jeg ikke rengjorde de nok og ikke gav limet mer enn et kvarter eller noe for å tørke. Så det var min egen feil at det gikk som det ikke – og ikke fungerte i det hele tatt.
I dag brukte jeg skoene mens jeg jobbet ute, når jeg kom inn satte jeg de på badegulvet så gummien skulle tørke ordentlig. Deretter rengjorde jeg de med en kost (bare der jeg skulle lime, men likevel), og så limte jeg – og satt og holdt på de en god stund for å være sikker på at det vil holde seg sammen. Likevel er jeg ikke helt sikker, men jeg skal jo ikke bruke de mer i dag. Spenningen blir dermed i morgen når jeg helt sikkert skal ut og jobbe litt…
Selv om jeg gjerne skulle hatt sauer, tenker jeg ikke på hvor mange vær jeg vil trenge til en flokk med sauer akkurat nå. Nå tenker jeg på været ute – du vet, det med sol, vind, skyer, regn, varme, kulde og alt det andre.
I høst var det masse regn – såpass mye at det føltes som om alt regnet var samlet og kom på en gang. Når jeg hang ut klesvasken i sommer og i høst, lurte jeg på hvor vinden var for det var omtrent ikke et drag i lufta. Der jeg har bodd tidligere var det alltids vind og klesvasken tørket på null komma niks når den ble hengt ut. Her jeg bor nå, hadde jeg uflaks med at tørkestativet stod slik at det ofte var i skyggen på grunn av noen nydelige trær – så den fikk hverken sol eller vind for å tørke raskere.
Nå har jeg derimot funnet vinden – eller, den har funnet meg? Uansett. Det er såpass kaldt nå at jeg foretrekker å henge opp klesvasken til tørk inne fordi jeg ikke liker frosne hender, så den vinden som samler seg ute nå føler jeg ikke at jeg har mest behov for.
Vinden kommer i kast og uler rundt hushjørnene og mellom trærne og lager lyder jeg ikke er vandt med. Så jeg sov ikke best i natt. Satser på at jeg venner meg til det. Mon tro hvilke andre vær-typer som vil ha ansamlinger her jeg bor nå?
Når jeg så at naboen hadde lagt noen paller i en haug jeg antok han tenkte å brenne opp – klarte jeg ikke å la være. Jeg spurte like så godt om jeg kunne få de. Han svarte ja, ikke noe problem, men de er godt brukt og ganske slitne.
Dermed tok jeg med tre av de hjem. Veldig praktisk at jeg allerede har fått årets julegave – det gjorde jobben ganske lett.
Joda, pallene er slitte – spesielt under, men de kan likevel brukes. For om jeg lager noe ved nå – så måtte jeg lagt det rett på bakken – og da tørker det jo ikke særlig godt. Så nå har jeg et sted å legge det som kan bli starten på litt ved.
En av de tidligere gangene foreldrene mine kom og hjalp meg, tok nemlig min far ned en bjørk som lå halvveis over minkhuset…Resultatet er at jeg har noen stokker og kubber jeg kan sage og kløyve til ved. Enn så lenge har de bare ligget rett på bakken med noe over seg, så nå kan jeg i det minste flytte de over på pallene og legge noe over de der. Absolutt en bedre løsning.
Sagingen og kløyvingen får jeg ta senere, for så lenge det ikke er frost i jorda så bruker jeg det lille jeg har av energi til å grave mer i jorda for å ha et sted jeg kan så til neste vår.
Lite strikking på bloggen i det siste, men det betyr ikke at jeg ikke har strikket – for det har jeg gjort en del av.
I dag for eksempel, så var jeg på strikkekafe med hyggelige damer. Vi strikket alle på ulike ting; genser, sjal, pledd, ullbukse – og jeg som strikket på nok et par med pulsvarmere. Et par julerøde pulsvarmere denne gangen – jeg skal tross alt snart sitte på julemarked. Det vil være mitt andre marked jeg noen gang sitter på, så krysser fingrene at folk vil like varene mine og kjøpe noe.
Pulsvarmere blir jeg nok aldri ferdig med å strikke – det er nemlig ganske så perfekt når du har bare ett nøste av et garn.
Joda, jeg vet at restestrikk kan foregå med ulike garn, men jeg syns det er begrenset med hvor mange ulike typer garn det er lurt å mikse. Dessuten – om det skal være mulig å vaske noe av det…Ulikt garn oppfører seg ulikt i vask, så jeg foretrekker at når jeg lager noe så skal det bare være en type garn i den tingen. Så når jeg bare har enten ett nøste, eller en rest, så blir det ofte pulsvarmere jeg lager. At jeg dermed sikkert har tredve par med pulsvarmere eller noe å selge får heller være – de er jo absolutt brukbare 🧶
Mitt første marked skjedde etter at jeg flyttet til mitt nye hjem.
Nå skal jeg snart stå på mitt andre marked; en julesalgsmesse denne gangen. Kanskje noen vil kjøpe julegaver av meg? Har lite som er spesifikt “julete”, men jeg har i det minste en del for folk å velge mellom…
Heklede julehjerter, snøstjerner, grytekluter og løpere. Strikkede babytepper, pulsvarmere, sokker, luer, kluter og leggvarmere. Det er mer enn nok til å fylle en liten koffert, så jeg har nok absolutt nok varer å selge i alle fall.
Om det vil komme mange, og om jeg vil få solgt noe – det vil tiden vise. Jeg håper at jeg i alle fall får solgt noe, for det ville vært kjedelig å ta med seg alt sammen hjem igjen. Både fordi jeg har mye, og fordi det ville vært kjekt å få inn litt penger før jul 🎄
