Noen ganger føler jeg meg veldig takknemlig og bortskjemt – og i dag er en av de dagene.
Mine foreldre og et av deres vennepar kom med det første store flyttelasset. De hadde fyllt begge bilene – og hengerne. Det ser kanskje ikke så mye ut på bildet, men det er godt spredd utover og det er en del som er satt andre steder enn i stua (så det er mye som ikke er på bildet for å si det sånn…).
Baksten smakte godt til lunsj; jeg lagde 16 horn og har nå bare fire igjen 
Følelsene er fremdeles store – spesielt overveldet. En del av meg er supergira, kjempespent og glad, den andre delen av meg lurer på hva i søttern jeg har begitt meg ut på… Å vite hvor jeg skal gjøre av alt når jeg ikke har så mye møbler (spesielt ikke for lagring…), er et prosjekt… Så jeg har startet på kjøkkenet – det har i det minste kjøkkenskap jeg kan fylle og dermed få tømt noen esker…
Jeg har dessuten veldig lyst til å gå løs på hagen med en gang, men innser fornuften i å ordne litt i huset først. Få noen av klærne inn i klesskap så det blir lettere å finne fram for eksempel. Generell oversikt ville sikkert også vært supert.
En ting er sikkert; dette kommer til å ta tid! Pakke ut alt, få tak i møbler jeg har behov for (vaskemaskin burde jeg få tak i ganske raskt – jeg liker å ha rene klær), bli kjent i området, bli kjent med hagen min (beskjære overgrodde bærbusker, beskjære trær, tynne ut plommetrærne for plommer – så det faktisk kan bli store, gode plommer, starte en liten bit med kjøkkenhage (det er en pallekarm med grass der det burde være mulig å starte salat i alle fall om jeg fjerner grasset…), få meg jobb (!) – og når jeg kommer til august starter studiene igjen. Jeg kommer ikke akkurat til å kjede meg de første par årene i alle fall….
Få meg noen venner her vil sikkert også komme godt med når det gjelder å bli kjent i området håper jeg!
