Jeg leste nettopp et blogginnlegg hos Frodith hvor hus skriver om forskjellen av å gjøre og det å være. Det er noe jeg har tenkt på mange ganger. Joda, jeg er utdannet bibliotekar, men det betyr ikke at det er det eneste jeg er. Det er heller ikke den eneste utdannelsen jeg har. Når jeg er på jobb er jeg bibliotekar naturlig nok – det er den jobben jeg har. Til en viss grad defineres vi av jobbene (og utdanningene vi har). Hvorfor gjør vi det når det er så mye mer ved oss alle?
Likevel er det det som fokuseres på – men hva om en endrer retning i livet og slutter å være den ene tingen en er “kjent” for? Det skjer for de fleste av oss flere ganger i løpet av livet. Noen overganger er lettere enn andre. Jeg har vært elev, student, skodama (jobbet i skobutikk), butikkdama (bokhandel) og bibliotekar (i flere ulike bibliotek). Hva med alle de andre tingene? Strikkedame, blogger, YouTuber, hageentusiast, leser, researcher, pusler, listeperson – jeg kan fortsette lenge. Hvorfor er det bare den jobben en har som hovedsakelig definerer oss? Er det for lettere å putte oss alle i bokser (den er veldig forståelig selv om den kan være irriterende).
Hva med de som mister jobben av ulike grunner? Hva med de som faktisk liker å jobbe via vikarbyråer så de kan prøve ut ulike ting? Hva med de som kun går på jobb for å få en lønn så de kan leve et liv de ønsker utenfor jobb? Hva med de som ikke har mulighet til å jobbe med det de aller helst vil fordi kroppen deres ikke fungerer optimalt? Hva med de som alltid har slitt med å stå i en jobb og dermed endre opp med å jobbe mange ulike jobber? Hva med de som har jobber andre ser ned på (og hvorfor ser vi egentlig ned på noen jobber mens vi beundrer andre?)?
Utdanningen jeg har som bibliotekar vil jeg alltid ha, selv når jeg blir gammel og pensjonerer meg – så hvorfor vil jeg da gå fra å karakteriseres som bibliotekar til å karakteriseres som pensjonist? Bare fordi jeg på det punktet slutter å jobbe betyr ikke det at den delen av meg plutselig blir borte – jeg vil fremdeles være den samme personen…
Sånn blir det noen lørdager – mange tanker, men få svar. Nei, jeg får vel være kokk en liten stund så jeg får lagd meg middag…
Så gøy at du ble litt inspirert av innlegget mitt 🙂 Ja, rare greier det der… med hvem man er. Eller hva folk ønsker man skal være 🙂
Takk for inspirasjonen 😊
Ja, hvem en er, er ikke alltid lett å vite – ei heller hva andre folk mener om det…