Så nå har jeg endelig fått montert sammen sparken min! Den har vært flatpakket i mange år (ikke spør hvor mange for jeg aner ikke!), men nå som jeg har flyttet på landet vil det kanskje være mulig å bruke den?
Der jeg bodde tidligere ble alt brøytet, saltet og strødd og spark ville vært en umulighet – den må jo ha noe å gli på. De færreste ting glir godt på småstein.
Innkjørsel min nå for eksempel, ikke strødd, ikke saltet, men vannet som har rent – og så frosset – gjør det ganske så holkeglatt… Var ikke klar over at det ville bli så ille, så jeg gruer meg litt til å måtte kjøre der. På den annen side – jeg kjører ikke mest om dagen. Forrige dagen for eksempel gikk jeg til butikken (da ville det vært greit å bruke sparken for det var det glatt nok til og ikke strødd) – en helt grei gåtur selv om jeg måtte gå ganske forsiktig hele veien fordi det var glatt. Det var på vei hjem fra butikken at jeg kom på at jeg hadde en spark i låven…
Eneste stedet jeg nok hadde slitt litt med sparken ville vært over brua…men det er ikke som om sparken er så tung, så jeg skulle nok klart å få bært den over.
Når jeg flyttet, fikk jeg min mormors gamle symaskin. Den er sikkert veldig fancy for den kommer i egen koffert. Dessuten har den et søtt lite skrin med litt utstyr, inkludert noe repareringsgreier tror jeg.
Med tanke på at jeg ikke har brukt en symaskin på sikkert tjue år, visste jeg at det ville bli en utfordring. Jeg innså ikke at første utfordringen ville bli hvordan jeg skulle få den ut av kofferten. Nøkkelene er der, jeg kan vri de rundt, men jeg forstår ikke hvordan jeg faktisk får åpnet den. Her snakker vi nybegynner med andre ord: første leksjon vil være å få åpnet kofferten for å få ut symaskinen.
Jeg har dyttet og dratt og vridd nøkkelen frem og tilbake, men enn så lenge er jeg i stuss – jeg får ikke åpnet kofferten. Det er en pfaff forresten, om det kan hjelpe med tips… For jeg trenger tips.
Kan innrømme at jeg regnet med jeg ville trenge tips om selve sying, men at det å skulle få symaskinen ut av kofferten trodde jeg ikke ville være en utfordring. Jeg tok feil. Så kan noen vær så snill og forklare meg første leksjon? 🤣
I min familie er det tradisjon med julegrøt. Vanligvis den siste søndagen før jul, men det kan variere noe. Da jeg var liten var det fullt hus, men nå som alle er blitt voksne (og noen har fått egne barn) er det stadig færre som møter opp. Det er alltid så mye forskjellig som foregår før jul.
Årets julegrøt var i dag, og jeg var ikke tilstede. Føltes pussig. Tror nemlig ikke det er mange år jeg ikke har vært med da jeg liker tradisjonen – og at det er den ene dagen i året jeg ser en del av familien.
Kjøreturen ville blitt lang nå som jeg har flyttet – og jeg var ikke helt klar for å kjøre omtrent tre timer hver vei for å se familie i tre-fire timer… Satser på at jeg er mer klar for kjøreturen til neste år – kanskje jeg ikke har vært svimmel i to uker før også – det ville hjulpet!
Så da ble det ingen mandel i årets julegrøt for meg. Grøt til middag ble det likevel i dag. Også hadde jeg kjøpt marsipangris som jeg skal kose meg med i kveld. På julegrøtene med familien er det stadig oftere bare diverse sjokoladenisser og ingen marsipangris for de fleste foretrekker sjokoladen. Så det er vel det eneste jeg ville endret på familiens julegrøt: ha marsipangris som premie – i tillegg til sjokolade for de som vil ha det.
Nok en gang er jeg ute på tur. Ikke fysisk gåtur denne gangen (har vært svimmel i dag også), men mental tur?
Det er viktig å utfordre seg selv med ting en ikke kan, for sannsynligvis lærer en noe nytt. Strikking er dagens tema. Noe jeg tror de fleste vil si at jeg kan. At jeg kan det mest grunnleggende tror jeg, men det er så utrolig mye jeg ikke kan.
For eksempel har jeg aldri strikket en genser ovenfra og ned. Ei heller har jeg strikket en genser uten å ha mønster. Så allerede her er det to ting jeg ikke kan. At jeg på formiddagen i dag lærte meg å strikke “tubular provisional cast on” var også en nyhet.
Garnet kjøpte jeg her om dagen, men jeg måtte bli ferdig med noen andre ting først. Jeg tror jeg vet hvordan jeg vil at genseren skal se ut, så jeg er veldig spent på om resultatet blir lignende det jeg innbiller meg…
I går skrev jeg at jeg har vært svimmel i halvannen uke – noe som i seg selv ikke er en bra ting, men jeg fikk noen tips for å prøve å bli kvitt (eller i det minste minske) svimmelheten.
Tror ikke jeg gjorde det helt riktig, for er øm i nakken og skuldrene i dag. Kanskje jeg slang litt for mye på hodet? Uansett, det kan jeg leve med for jeg er mindre svimmel i dag! (og nå ble jeg bekymret for at om jeg nevner det så blir det værre igjen?)
Har svingt litt mindre på hodet i dag, men det jeg har gjort var å ta meg en gåtur ute i det kalde, men nydelige været. Det var klart, stille og sol i dag og selv om det var kaldt, var det herlig fordi jeg hadde tatt på meg varme klær. Litt kald på kjakane ble jeg, men resten av meg holdt seg varm nok. Kanskje ikke så rart med tanke på at jeg hadde på meg mye ull: ullsokker, ullshorts, ullskjerf og ullvotter – alt jeg har strikket selv 🧶
En ting som er sikkert, jeg er aldri sikker på om det vil fungere. Om kneppet vil komme. Uansett så håper jeg på at det kommer hver gang, på alle glassene.
Dagens store oppgave (ja, den føltes stor med tanke på hvor svimmel jeg har vært i godt over en uke nå…) var å lage tyttebærsyltetøy. Med tanke på at jeg tok opp bærene av fryseren i går så de skulle være tinte til i dag, var det ikke noen kjære mor – det var bare å få gjort det. Om jeg ikke hadde gjort det, var jeg redd bærene skulle bli ødelagte – og det ville føltes veldig unødvendig med tanke på at jeg brukte tid på å både plukke og rense de tidligere i høst.
Så nå venter jeg på kneppet. Det er gamle syltetøyglass med lokk som er enkle å åpne, men kneppet er det viktigste. Kneppet er når glasset forsegles. Da kan ikke midten av lokket trykkes ned og da er alt bra. Hvorfor det er så viktig er at når de er forseglet og dermed hermetisert – så varer de lenge. De kan da stå mørkt og kjølig lenge uten å bli dårlige. Om de ikke er blitt forseglet er de ikke blitt hermetisert ordentlig og da kan de fort få mugg.
Om noen av glassene ikke blir forseglet, velger jeg alltid å spise av de først. Tross alt så holder de seg en stund i kjøleskapet uansett.
Totalt hadde jeg 1,6 kg tyttebær. Jeg brukte litt over en halv kg sukker, og håper det blir bra. Noe jeg syns var vanskelig var å få av skummet, men jeg gjorde så godt som jeg kunne og krysser fingrene for at alt blir bra; at syltetøyet smaker godt. Det ble nesten seks små glass. Greit nok for jeg er ikke storspiser av tyttebærsyltetøy, men tyttebærene var jo gratis rett oppi skauen…og gratis mat fra skogen – ja, det kan være greit å ta med seg 🙂
Forrige uke startet med plutselig svimmelhet. Krystallsyken ble nevnt, men jeg er hverken lege eller noe som helst medisinsk utdannet så jeg aner ikke. Poenget er at svimmelhet er skikkelig kjipt!
Det ble bedre i slutten av forrige uke, og siden det var nesten borte på mandag og jeg bare hadde rester av det i går trodde jeg det endelig var over. Neida, i dag er vi fullt på igjen med svimmelhet. Fryktelig irriterende; føler jeg går rundt som en person med flere øl innabords…noe som er ganske så imponerende siden jeg ikke tror jeg har drukket en eneste øl siden en eller annen gang tidlig i sommer.
Så den siste halvannen uke har jeg ikke fått gjort mye bortsett fra håndarbeid og puslespill – sånn blir det når jeg ikke orker å tusle rundt og gjøre ting. I dag er jeg nødt til å få gjort noe – for siden jeg tenkte svimmelheten endelig hadde gitt seg så tok jeg opp alle tyttebærene fra fryseren i går for å lage syltetøy i dag… Så her er det bare å krysse fingrene for at svimmelheten minsker raskt så jeg får kokt syltetøy!
Hver gang jeg baker horn, baker jeg samme antall – det passer perfekt til oppskriften og utbakingen. Det blir 16 stykker hver gang (eller 8 om jeg bare lager halv deig – men hva er poenget med det?).
Så en skulle tro at jeg hadde lært. Hver gang jeg baker horn, spiser jeg nemlig to-tre stykker når de enda er varme fra ovnen. De er alltid gode, men de er ekstra gode når de er helt ferske.
Noe av målet er selvfølgelig å kose meg med en gang, men den andre delen av målet er minst like viktig: å ha noen i fryseren til enhver tid. Problemet er jo at det bare blir fem pakker med to i; resten enten spiser jeg med en gang og legger igjen et par i en pose på benken til neste måltid (de trenger jeg jo ikke fryse først).
Hver gang jeg baker horn tenker jeg at siden jeg lager 16 stykker vil det være en del å putte i fryseren så jeg har en stund – men jeg har jo ikke det med bare fem pakker. Vanligvis orker jeg bare to stykker, så jeg har funnet ut av i stedefor å putte alle i samme pose gir det mer mening å kunne ta opp en liten pose med to av gangen. Fem pakker varer ikke lenge; det er jo bare fem måltider – som jeg vanligvis fordeler ut over fem dager – som ikke er en uke en gang! Skulle tro jeg lærte; kanskje jeg neste gang burde lage dobbel porsjon? Da måtte jeg stekt dem i to omganger for jeg har ikke fire stekebrett, men likevel… Da ville det blitt 32, og om jeg spiser tre og legger av tre, vil jeg få hele 13 pakker med to – som er over dobbelt så mange pakker som jeg får nå!
Jeg har et pågående prosjekt med å selge en del av håndarbeidet jeg har har strikket og heklet. Grunnene er enkle – det er ikke mulig for meg å få brukt alt jeg har, så det blir liggende og ta opp plass – noe som er veldig unødvendig, og penger…
At jeg får inn litt penger, er absolutt et stort pluss. For tiden er jeg nemlig nødt til å være veldig forsiktig med pengebruk, så å få solgt håndarbeid gjør at jeg får inn litt penger. Jeg visste at om jeg fikk inn nok, ville jeg kjøpe garn til å strikke meg en varm ullgenser (eller flere, men garn er dyrt…)
Hvordan genseren vil bli seende ut, vet jeg foreløpig ikke, men jeg har nok garn til en genser i alle fall. En lys mellomgrå og en klar blå farge i garnet Smart skal bli min nye genser. Heldigvis for meg så var det litt salg på det garnet. Noe som gjorde at jeg også hadde råd til å kjøpe noen nøster med Sterk (som også var på salg) – jeg tenkte først det skulle bli to par votter, men det er mulig det blir et par tykke sokker til meg og et par votter til salg.
Votter har jeg nok av, men sokker virker jeg aldri til å få nok av. Selv om jeg stopper sokkene – og noen ganger klipper av føtter som er stoppet så mange ganger at de blir klumpete av å stoppe de mer – og strikker nye føtter, får jeg nok aldri nok av hjemmestrikkede ullsokker.
Å strikke votter for salg har jeg ikke gjort før, så jeg er veldig spent på hvordan det vil bli mottatt. Uansett vil det ta litt tid før de er ferdige. Først må jeg få gjort ferdig andre hekle- og strikketøy jeg er midt i, så blir det ullgenser (jeg trenger varme klær) og etter det blir det votter og sokker. For alt sammen må jeg først bestemme mønster, så det tar litt tid før jeg kommer igang.
Tidligere i dag gikk jeg en liten tur i det kalde, men nydelige været. Snø på bakken, godt påkledd og sol bak et tynt skydekke. Noen ting er bare bra.
Der jeg gikk var det ikke mange andre som var gått, men jeg kan ikke ha vært helt alene i skogen for det var fotspor – og det jeg antar var potespor… Noen har sikkert vært på tur med hunden. Jeg verken hørte eller så andre, med mindre du teller alle bilene som fór forbi på veien. Et lite lag med kjølig sørpe – noe sier meg at veien her saltes? Ikke vet jeg, men det var noen steder jeg gikk hvor det var glattere enn andre steder. Heldigvis holdt jeg meg på beina.
Nå er det blitt mørkt ute, men det betyr ikke at den andre søndag i advent er over. Tross alt er det mye dag igjen selv om mørket har senket seg – det er jo tross alt vinter. For øyeblikket lager jeg meg middag: poteter, grønnsaker, kjøtt og saus. Skulle gjerne hatt en dæsj med tyttebærsyltetøy også, men enn så lenge ligger tyttebærene jeg plukket tidligere i høst trygt i fryseren…
