Det er utrolige mengder med blogger i dagens samfunn. Mange av dem har også funnet sin nisje, det være seg: matblogger, rosablogger, sminkeblogger, spillblogger, økonomiblogger, bokblogger (her er min: lesejenta), treningsblogger og livstilsblogger. De har et hovedfokus, og det sjelden de beveger seg langt vekk fra det.
Alt dette er jo vel og bra, men jeg blir jo noen ganger da litt usikker på det jeg holder på med her. Her skriver jeg om det som faller meg inn der og da; om det er noe som frustrerer meg, irriterer meg, gjør meg ivrig og glad, noe som inspirerer meg. Denne blogge har ingen nisje. I starten var planen å skrive om hvordan det var å studere på deltid ved siden av full jobb; hvordan jeg planla og gjennomførte det og tanker omkring disse ting. Det skled fort ut. Hvor mange ganger skulle jeg gjenta at jeg syntes studiene var slitsomme, men interessante og inspirerende? At selv om jeg liker mange deler med jobben min, er det enkelte ting jeg ikke er så fornøyd med (for som alle andre jobber er det positivt og negativt)?
Dermed gikk denne bloggen bort fra den lille nisjen jeg ønsket å lage meg, og over til alt mulig i livet som faller meg inn når jeg enten setter meg ned for å skrive, eller om jeg kommer på noe jeg vil skrive om fordi det påvirker meg et eller annet vis og jeg bare må skrive det ned. Kanskje “nisjen” for denne bloggen er meg? Kan jeg være en nisje? Er det egentlig mulig? Om en ser på en del større blogger og youtubere ser det definitivt ut til å være mulig, men de gjør ting og kommer med ting. Jeg lever kanskje litt for mye i min egen lille boble hvor jeg ikke alltid gjør så mye; lese bøker, netflix og håndarbeid er kanskje ikke det mest spennende og inspirerende?
Kan det være derfor folk klarer å finne seg en nisje; for å bli veldig gode på noen ting som gjør at de får færre og sammenligne seg med? For det er jo det jeg sitter og gjør akkurat nå; jeg sammenligner med med andre og føler at jeg kanskje kommer litt til kort.
Jeg har lyst til å være min egen nisje; å gjøre ting jeg ønsker og slutte å sammenligne meg med andre hele tiden. Litt sammenligning blir det alltid; men jeg kan jo prøve å holde det til et minimun og heller fokusere på å være den beste utgaven av meg selv.
Sammenligner du deg ofte med andre og føler at du kommer til kort?
Heldigvis startet jeg dagen i dag tidlig med en gåtur. Uheldigvis har jeg myggestikk som klør helt infernalskt akkurat der sko, sokk og bein møtes. Det føltes ikke akkurat bedre når jeg gikk…
Lurte på om jeg skulle male litt av veranden i dag selv om det ikke var så veldig fristende. Været tok ansvar og har sendt ned regn i hytt og gevær i løpet av dagen så da ble det ikke maling ute. Godt å vite at jeg kan stole på at været er der for meg når jeg trenger det; det var litt sol, men ellers overskyet og varmt når jeg gikk tur, så det satte jeg pris på. Når jeg da endelig kom til punktet hvor jeg hadde tenkt å bite i det sure eplet og gå ut og male, så kom regnet – liker været meg eller hva?
Dermed blir det innedag resten av dagen muligens. Rydde litt, vaske litt og studere litt. To jeg ikke liker og en jeg syns er fascinerende (om enn litt vanskelig noen ganger). Siden jeg har ryddet ut litt av klesskapet med ting jeg skal kvitte meg med, kunne det også kanskje vært en ide å endelig bestemme seg for hvilket nye klesskap jeg skal kjøpe til soverommet. Har lett lenge og trodde jeg hadde funnet det på IKEA, men innser at det er lavere enn det jeg har og det er jeg ikke sikker på om jeg ønsker.
Klesskapet ble funnet i barneavdelingen på IKEA, så det er mulig å kombinere og bygge selv. Noe jeg liker veldig godt, det er bare den høyden som bekymrer meg. Selv om jeg har nå fjernet to store papirposer med klær er skapet mitt fremdeles veldig fullt… Livets i-lands-problemer… Føler litt på at jeg ikke burde klage på det, men vil jo gjerne ha noe jeg blir fornøyd med. Det skal ikke være lett.
– dette er tydeligvis en greie? Jeg hadde ikke hørt om den før for noen uker siden. Jeg var på besøk hos ei venninne og en annen venninne kom også på kvelden; vi skulle kose oss med litt drikke, skravling og godt. Eller, sistenevnte kastet seg ikke over hverken sjokoladen, seigmennene eller potetgullet – hun jobbet med SK17. I starten følte jeg meg som et spørsmålstegn og lurte veldig på hva denne SK17 var for noe; var det en ny diett/slankekur jeg nok en gang ikke hadde fått med meg? Jeg innrømmer glatt at den typen ting går meg hus forbi.
Det viste seg å være at en skulle se best mulig ut for den kommende sommersesongen med bading og bikini og alt som hører med til sommeren. Dermed ble det lite godis på sistemann (men desto mer på meg 🙂 ). Jeg lærte når jeg var liten at godteri var noe en fikk i helgene, men etter at jeg er blitt voksen og bestemmer selv, har det sklidd ut; nå kan det innimellom bli godteri hver dag hele uka. Kanskje ikke det sunneste, men nå er jeg endelig i stand til å ikke spise opp alt samme dag. En stor sjokoladeplate holder i mange dager (før holdt den knapt en dag…).
Trening var tydeligvis også en del av greia med Sommerkroppen 2017, så jeg skulle gjerne ha brukt denne sykkelen litt mer. Selvfølgelig også gått mer tur, det er både sunt og jeg får frisk luft. Det å gå i skogen gjør at jeg hører fuglene kvitre, ser ekorn og innimellom andre dyr, og for meg er hele greia med å gå tur litt som meditasjon. Det er en del av sommerkroppen for min del.
Det med å gå og sykle tur krever jo litt disiplin, og selv om jeg ikke er i beste formen, så kunne det vært værre. Med andre ord bekymrer det meg lite. Noe annet som er viktig for sommerkroppen er etter min mening solkrem. Den gjør at jeg ikke blir seende ut som en kokt hummer. Jeg har testet det ut før, å bli så rød, og det er ekstremt ubehaglig så det frarådes på det sterkeste!
Etter min mening er det viktigste med sommerkroppen 2017 (og alle andre år og årstider) at en er fornøyd med den en er. Jeg skulle gjerne vært både sterkere og sprekere, men det er definitivt en helårsjobb som aldri tar slutt. Med andre ord: helårskroppen, det er tingen!
Jeg startet dagen tidlig i dag med shorts og t-skjorte mens jeg gikk tur. Lang og varm gåtur; burde hatt med noe å drikke… Når jeg var liten var jeg skikkelig dårlig på å huske å smøre meg med solkrem. En skulle jo tro at jeg lærte etterhvert, men hvert år ble jeg knallrød: i ansiktet, armer, skuldre, rygg, mage. Av en eller annen merkelig grunn hold beina seg stort sett helt hvite – jeg har aldri skjønt hvorfor.
Heldigvis er jeg blitt mye flinkere til å huske solkrem. Det er det to grunner til: å være solbrent er vondt! og jeg er ikke lenger så ivrig på å prøve å få litt brunfarge. Dette har tatt mange år å både lære meg, og bli fortrolig med. Jeg kommer aldri til å bli brun. Når jeg var tenåring sa de fleste på min alder at jeg kom til å bli brun, at solbrentheten min kom til å bli brun når jeg var ferdig med å være skikkelig solbrent. Det stemte aldri; jeg var hvit, ble knallrød solbrent, og gikk så tilbake til hvit igjen. Hvorfor det skulle ta meg mange år for å forstå at jeg aldri kom til å bli brun og burde slutte og prøve på det; det vet jeg ikke.
Hvit er min farge! Jeg liker godt fargen rødt også, men ikke på meg ved å bli solbrent, da holder jeg meg heller helt hvit.
Fjorårets solkrem var tydelig ferdig, så jeg kjøpte ny solkrem i år. Den kostet litt mer enn jeg er vant til siden jeg pleier å kjøpe billigmerker på matbutikken, men den er silkemyk og lukter ikke sånn rar solkremlukt som jeg er vant med. Jeg har vært flink til å smøre meg så langt i år så jeg har ikke blitt solbrent – med andre ord: solkremen er så verdt pengene 🙂
