Har sett på noen episoder av Luksusfellen nå igjen, et veldig interessant program etter min mening.

Det er sjokkerende, hårreisende, trist og oppløftende. Sjokkerende og hårreisende å se hvor langt enkelte har latt det gå, og hvor lite kontroll de har. Det er trist at noen faktisk har det sånn, at noen er redd for å sjekke posten av frykt for regninger og inkassovarsel. Det er oppløftende å se hvor langt de kommer på en måned.

Skulle ønske at det var noen ekstra programmer på slutten av en sesong som så utviklingen til deltakerne et halvt eller et år etter. Bare for å se om de faktisk har klart det, det er tross alt veldig stramme budsjetter de får å forholde seg til stort sett.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En del av meg tenker: hvordan i all verden kan de la det gå så langt? Nå som jeg er sykmeldt blant annet fordi jeg er utslitt, tror jeg at jeg skjønner det litt bedre. Det er utrolig hvor mye en kan klare å ignorere om en ikke vil ta det inn over seg. Personer som står dem nær har sikkert ofte ikke skjønt hvor ille det er, fordi det er noe en ikke snakker så mye om. Jeg tror at programmet kan bidra til at det i det minste snakkes mer om, noe som er en veldig god ide.

Jeg for min del har vel alltid visst at jeg har vært heldig når det gjelder penger. Selv om jeg ikke alltid var like fornøyd når jeg var tenåring og bare fikk en sum i måneden som skulle holde, og det ikke var bare bare å spørre om mer – da ville det bare vært forskudd fra neste måned. Jeg har foreldre med hodet på rett plass når det gjelder penger, og jeg lærte meg tidlig verdien av penger. Jeg måtte spare og planlegge innkjøp. På høsten/vinteren når jeg hadde behov både for ny bukse, nye vintersko og ny vinterjakke, ja da måtte planlegging til for å få råd til alt. For noen høres det litt brutalt ut, men det lærte meg økonomi på en veldig effektiv måte.

Dette har gjort at jeg ikke hadde noe problemer med å få boliglån i banken. For at jeg skulle få en type hus jeg ønsket meg, fikk jeg også låne litt penger fra mine foreldre, men det betaler jeg tilbake med renter. Likevel har jeg penger jeg kan spare hver måned. I tillegg til ofte å betale litt ekstra på boliglånet for å kunne bli kvitt det litt raskere. For meg føles ikke dette som skryt, det er en kjensgjerning – jeg er god på mine egne penger. Jeg er veldig takknemlig ovenfor mine foreldre som lærte meg om økonomi fra en tidlig alder. Det har jeg hatt mye igjen for.

Når jeg da ser programmet Luksusfellen får jeg lyst til først å filleriste disse menneskene som har latt det gå så langt, og så får jeg lyst til å hjelpe folk som dem. Folk som har kommet i uføre med pengene sine og ikke helt hva de skal gjøre for å fikse det. Jeg får lyst til å lære dem om budsjett og ansvarlig pengebruk. Jeg får lyst til å hjelpe dem med å fikse økonomien sin; gi dem tips om hvordan de skal få ting til å funke.