Det er viktig å gjøre ting som gir en glede i livet, noen ganger er det viktigere enn andre ganger føles det som. Akkurat nå for tiden er det viktig for meg å gjøre ting som gleder meg. Bloggen for eksempel, ikke på grunn av lesere eller kommentarer – selv om det er utrolig gøy å se at noen faktisk har vært innom bloggen min, og spesielt om noen har lagt igjen en kommentar. Nei, grunnen til at bloggen min gir meg glede er fordi jeg liker å skrive. Det trenger ikke alltid være like bra eller fornuftig eller spennende eller med masse bilder, det er selve skrivingen som gir meg glede. Det å kunne sette meg ned foran et tastatur og bare la fingrene og tankene flyte ut og se at det fyller skjermen mer og mer.

Når jeg var yngre likte jeg veldig godt norsktimene hvor vi skulle skrive stil. Jeg tror noe av grunnen til det var fordi da kunne jeg sette meg ned og dikte opp historier. Selv om vi ofte fikk temaer vi skulle holde oss til, fikk jeg alltid til å legge inn litt av meg i historien. Ikke som at jeg skrev meg selv inn i historien, men heller det at min stemme kom tydelig fram uansett hva jeg skrev. Desverre sluttet jeg å skrive historier når det ble slutt på norsktimene hvor vi skulle skrive stil. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde sluttet å skrive historier. Jeg mener, jeg elsker å skrive, jeg elsker historier så hvorfor ikke kombinere det?

Tviler på om jeg noen gang kommer til å klare å skrive en lenger sammenhengende historie som noen faktisk er villige til å gi ut, men det er stadig litt gøy å leke med tanken. Tenk om jeg faktisk hadde klart å skrive en god historie? Tenk om jeg hadde klart å skrive så bra at jeg fikk utgitt en roman? Vel, det er viktig med drømmer. For øyeblikket kan jeg i det minste trøste meg med at jeg har både denne bloggen og bokbloggen min, begge steder hvor jeg skriver litt til stadighet.

Ei venninne og jeg har tenkt tanken om at vi kanskje kan skrive en bok sammen. Vi satt faktisk og snakket om det for et par uker siden, og kom opp med ideer. Må si jeg syns det var spennende, og enklere når vi kunne snakke frem ideene sammen, de føltes mer virkelige da siden vi fikk snakket gjennom ulike momenter ved ideene.

Det vanskelige blir jo å finne på en god nok ide som kan gi en hel roman og faktisk få den utgitt. Norge er jo tross alt et lite land, selv om det gis ut masse bøker. Det er tross alt mange som skriver og ønsker å få noe utgitt, så det er et nåløye som ikke er enkelt å komme seg gjennom. Jeg har aldri vært så god på å gi meg, så jeg kommer nok til å fortsette å drømme om å skrive historier. Jeg kommer nok også til å prøve å skrive historier, så får vi se hva som skjer. Først vil jeg ha noen gode ideer jeg kan bygge videre på i alle fall, så det blir å ta små museskritt, eller er det skilpaddeskritt som blir mer passende? Uansett, skilpaddene kommer seg jo også frem, det tar bare litt tid, kanskje det blir sånn for meg også?