Jeg har lenge hatt en kurv med skam. Skammen består enkelt og greit i at jeg har ting som må repareres, men jeg har (enn så lenge) heller fokusert på å lage nye ting – noe jeg syns er mye gøyere.
En skulle tro at jeg ville klart å ta meg sammen og bare gjøre det snart, men enn så lenge venter jeg fremdeles i spenning på når det skal skje.
Fra toppen kan jeg se to par sokker og et par votter og jeg vet det er mer selv om kurven ikke er av de største. Har for så vidt et par vanter hvor den ene pekefingeren trenger litt reparasjon også, men de vanter bruker jeg så de har ikke engang kommet til reparasjonskurven. Ups?
Jaja, for øyeblikket holder jeg på med et par sokker (og en cardigan som har hatt pausestatus fra midten av september eller noe tror jeg – til mitt forsvar så strikkes den i bomullsgarn så jeg ville mest sannsynlig ikke brukt den i vinter uansett). Sokkeparet var forresten allerede på pinnene når jeg hadde innveiing av ullgarnet så det kom ikke engang med i slankeprosjektet (kan jeg legge de til når de blir ferdig?).
Vel, dagen er ikke over enda og i morgen venter en ny dag så mulighetene er mange!
