Som nå voksen kvinne (i alle fall i alder), blir det nå en noe pussig uke for meg. Jeg er jo i flyttemodus – huset er solgt, jeg har ikke noe nytt sted å flytte, men tømmer huset så godt jeg kan om dagen.
Det pussige som jeg tror er første gangen som skjer i mitt liv (i alle fall som jeg kan huske), er at det ikke finnes en eneste levende plante i huset mitt. Når jeg var liten måtte min far bygge bredere vinduskarm til meg for å få plass til alle plantene jeg hadde på rommet mitt. Så at jeg nå skal leve en uke uten en eneste plante i huset føles, vel, jeg vet faktisk ikke helt for jeg har aldri gjort det før.
Natur, hage og kanskje spesielt grønne inneplanter er en del av meg.
Hvem skal jeg nå si “god morgen” og “god natt” til? Hvem skal jeg småprate med mens jeg vanner? (uten planter blir det riktignok ingenting å vann) Hvem skal jeg stelle med og studere for å se om de er i ferd med å få små barn? Hvem skal hjelpe meg med å holde luften i huset mitt frisk og fin?
Vil jeg klare å overleve en uke uten alle plantene mine? Ja, jeg har ikke noe valg (dessuten vet jeg hvor de er og at de mest sannsynlig har det veldig bra der de nå har midlertidig bosted). Likevel føles det pussig. Skjønt, det var i dag de dro, så det vil nok føles enda mer snålt når jeg står opp i morgen tidlig og ikke kan se alle de grønne klumpene rundt om i huset.
