Forrige gang mine foreldre kom en tur, hadde mamma først vært ute i hagen. Jeg tror hun har forstått hvor godt jeg syns margerter er. Dermed hadde hun plukket med seg et lite spann. Jeg renset de selv – en liten stund på trappa ute i sola – kunne ikke vært bedre.
I dag hadde jeg de til middag (eller, de jeg ikke smakte på mens jeg renset dem…). Hadde jeg vært litt mer forutseende hadde jeg delt de opp og brukt de til flere måltider – da kunne jeg nytt de flere ganger. (den andre maten på tallerken er ytrefilet og fløtegratinerte poteter; spesielt de fløtegratinerte potetene ser aldri hundre prosent delikate ut, men gud så godt de smaker!)
Det gjorde at det bare ble en form for grønnsaker til dagens middag – sånn blir det noen ganger. Til mange andre middager spiser jeg frosne grønnsaker fra butikken; helt greit det altså, men disse margertene var noe helt spesielt.
Var de spesielle fordi de kom fra foreldrene mine sin hage? Nei, eller jo? Jeg mener, de frosne jeg kjøper på butikken er helt greie, men de har absolutt ikke samme smak som de jeg spiste i dag! Når jeg tenker over det; de frosne fra butikken smaker egentlig ikke så veldig mye. Disse derimot, de hadde smak!
Du kan tro jeg gleder meg til neste år – da satser jeg på at jeg får sådd, at de gror og at jeg kan høste massevis av egenproduserte margerter! Er det en del jobb? Ja, men du så verdt det er – den smaken…jeg tror jeg kommer til å drømme om den i mange netter – og tenke på den med lengsel og glede frem til jeg kan spise egne neste år…
