Første boka jeg leste ut i september var Uten en tråd av Jens Bjørneboe. Grunnen til jeg leste denne boka var fordi jeg er med i en lesesirkel og dette var boka som ble valgt. Da boka kom ut ble den forbudt en periode på grunn av eksplisitt innhold. Jeg er motstander av sensur, men jeg vet også at samfunnet hele tiden er i endring og det var annerledes når denne boka kom ut første gang. Nå er det kanskje ikke så mange som ville reagert, men jeg er ikke vant til å lese så mye erotisk litteratur. Jeg kan ikke påstå at jeg er bevandret i porno, men jeg følte at å lese denne boka var litt som å lese en mykpornofilm kanskje? Uansett ble diskusjonen om samfunnet da og nå, og hvordan verden har utviklet seg, spesielt med tanke på hvordan sex fremstilles, en interessant diskusjon.

Neste boka jeg leste var absolutt en helt annen type bok; Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larsen. Er ikke sikker på om jeg helt fikk tråden i denne boka; det var mange små historier om de han hadde hjulpet og andre små anekdoter. Siste delen av boka skulle være den som var mer handlingsorientert, men det virket som om hjernen min var litt lei boka på det tidspunktet? Ikke vet jeg, men uansett hva det var kom vi ikke helt overens – noe jeg syns var veldig synd. Så denne er det mulig jeg prøver meg på ved en senere anledning.

 Neste boka brukte jeg en del tid på å lese fordi jeg aldri helt kom inn i historien før på slutten. Mens jeg leste boka var jeg nesten pinlig klar over hvor lite jeg kunne om den franske revolusjonen. Ikke at det egentlig hadde særlig å si for lesingen av selve historien, men bare noe jeg (tydeligvis) hang meg helt opp i. Til tross for dette likte jeg boka godt. Den gav et nytt blikk på dronning Marie Antoinette og jeg fikk for første gang møte på finske Alma Söderhjelm. Begge disse kvinnene har levd og kjempet på sin måte. Siden jeg aldri hadde hørt om Alma før var det hennes historie jeg ble mest nysgjerrig på, selv om vi fikk vite for lite om hennes liv etter min mening. Totalt sett en god historisk roman.

 Når jeg hørte om denne boka fikk jeg lyst til å lese den på grunn av tittelen. Greit nok det, men når jeg endelig fikk lånt den med meg hjem fra biblioteket innså jeg at den var noe annet enn hva jeg innbilte meg. The long way to a small, angry planet av Becky Chambers  er science fiction med romskip, mange ulike arter som lever sammen og en politikk jeg ikke skjønte døyten av de første 80 sidene. Hva jeg syns om boka etter de sidene vet jeg ikke fordi jeg la den fra meg og ikke har noen planer om å fortsette med den. Grunnen til det er at jeg har omtrent ingen interesse for romskip og denne ble rett og slett litt for “spacey” for min del. Heldigvis er jeg nå kommet til det punktet at jeg ikke må lese bøker jeg ikke ønsker og kan dermed legge fra meg bøker som ikke interesserer meg.

Noe jeg alltid vet at jeg liker derimot, er Nemi. Det er så mye gjenkjennbart i stripene til Lise Myhre og det gjør meg glad. Disse bøkene sluker jeg rått når jeg får dem og så angrer jeg alltid på at jeg ikke tok meg mer tid til å nyte dem.