Det er mye en kan være redd for her i verden, noe er mer logisk enn andre ting. Edderkopper for eksempel – noen av dem er faktisk dødelig (ikke i min del av verden så vidt jeg vet, men likevel).
Sceneskrekk er så vidt jeg vet ikke dødelig, det betyr ikke at det ikke kan kjennes sånn ut. Jeg har aldri vært glad i å ta ordet i forsamlinger. Når jeg gikk på skolen rakk jeg aldri opp handa i timen, og om jeg ble spurt om noe svarte jeg alltid det korteste “godkjente” svaret: vet ikke. Det spilte ingen rolle om jeg visste svaret eller ikke, svaret læreren fikk av meg var “vet ikke”. Noe som nok var en medvirkende grunn til at jeg ikke fikk de beste karakterene i de muntlige fagene.
På jobbintervjuet på min nåværende jobb ble jeg spurt om hvordan jeg var med å snakke foran forsamlinger; jeg svarte at om jeg visste hva jeg skulle si og øvde mye, så skulle jeg nok få det til. Kanskje ikke det ærligste svaret jeg kunne gitt, men jeg hadde behov for en jobb.
Så kom dagen, jeg skulle bokprate for en 7. klasse som kom på besøk til biblioteket. Jeg visste jo at de skulle komme, hadde forberedt meg ved å skrive ned alt jeg skulle si helt ordrett og pugget det. Alt var klart. Bortsett fra meg. Jeg var nok litt blek der jeg stod og ventet, og når kollegaen min spurte meg om det gikk bra, stirret jeg bare på henne. Jeg følte at verden snevret seg sammen rundt meg og ble stadig mørkere, nesten svart. Så bad hun meg om å puste fordi jeg ikke så helt bra ut. Det gikk ikke helt inn, så hun sa nok en gang til meg: pust inn. Så det gjorde jeg; jeg pustet inn. Verden sluttet å snurre så mye rundt en liten stund før den startet igjen. Så gav kollegaen min meg beskjed om å puste ut også. Det var faktisk vanskeligere enn å puste inn. Hun fortsatte dermed et par ganger til med å fortelle meg at jeg måtte puste inn og ut.
Jeg så plutselig en skoleklasse og en lærer komme inn døra, klistret på meg et smil og håndhilste på læreren. Han roet klassen og sa at alle skulle følge etter meg så vi kom oss til riktig sted. På vei fra døra og inn til ungdomsavdelingen kunne jeg dermed fokusere på en (to) ting; puste mens jeg gikk til riktig sted. Jeg var nok en gang heldig fordi dette var en hyggelig klasse, og de hadde respekt for læreren sin, og de var vennlig innstilte til meg.
Den fantastiske følelsen jeg fikk når jeg var ferdig med å snakke og skjønte at jeg hadde overlevd uten å svime av, ble forsterket av at læreren nok en gang tok meg i hånda og sa at han syntes det hadde vært veldig spennende og at han syns jeg var veldig flink til å formidle bøkene jeg hadde med.
Jeg hadde flere klasser på besøk den våren; de ble faktisk mindre nervepirrende etterhvert. Takk og pris! Jeg blir fremdeles nervøs med klassebesøkene, men nå har jeg til en viss grad vendt meg til dem; jeg vet jeg er god på dem. Det er likevel ikke lenge siden jeg nesten fikk et panikkanfall fordi jeg skulle være med å fremføre noe vi hadde jobbet med i et prosjekt. Jeg var omtrent på gråten, og de andre lovet meg at om jeg frøys og ikke fikk fram et ord, så skulle de ta over med en gang. De skulle ikke vente for å se om jeg etterhvert klarte å summe meg. Det gjorde meg noe roligere, men jeg kjente likevel på følelse av å faktisk måtte fokusere på å puste. Jeg overlevde den gangen også.
Jeg fikk aldri takket læreren som hjalp meg den første gangen jeg hadde klassebesøk; det er ikke sikkert han vet hvor mye han faktisk hjalp. Likevel kommer jeg alltid til å være takknemlig. Det er mange som har sceneskrekk eller ikke liker å snakke i forsamlinger; ikke bruk tvang, men heller hjelp oss til å gjøre ting litt av gangen.
#mestringsfølelse #sceneskrekk #fobi #formidling