Jeg innrømmer det, jeg gjør det ofte (men jeg prøver så godt jeg kan å holde det for meg selv). Jeg dømmer folk etter hvordan de prater, hva de har på seg, hvordan de oppfører seg og hvordan de ser ut.
Noen ganger sier jeg ting høyt til andre, det bare kommer ut. Noe angrer jeg på, andre ting angrer jeg ikke på. I dagens politisk korrekte samfunn skal en jo helst ikke dømme noen for noe. Likevel tror jeg de fleste (om ikke alle) gjør det, det er bare ikke det at alle innrømmer det. De er redd for å ikke være politisk korrekte, de er redde for å bli kalt rasister eller antifeminister, de er redd for å stå utenfor, de er redde for å være seg selv og de er redd for å stå for det de mener.
Jeg tar meg i det mange ganger, jeg driver med konstant selvsensur. Jeg er redd for å bli stemplet av samfunnet; jeg vil ikke være på utsiden. Jeg prøver å la være å dømme andre, men det er vanskelig. Jeg innbiller meg at det er en del av det å være menneske. Bare at det er litt synd at det er det. Jeg har ikke lyst til å dømme andre før jeg blir kjent med dem. Jeg vet ikke hvorfor de er som de er. Hvilken rett har jeg til å gjøre meg opp meninger om andre uten å engang kjenne dem?
Jeg ønsker å være en åpen og ærlig person som ikke dømmer. Jeg ønsker meg det fordi jeg vil ikke at andre skal dømme meg. Jeg er ikke enklest å bli kjent med, men likevel har jeg dette håpet.
En smart person fortalte meg at ulikhetene våre burde være mer akseptert; vi er alle originale. Etter min mening er dette noe en burde bite seg merke i fordi det er så utrolig sant. Vi er alle originaler og vi burde se fordelene våre ulikheter gir oss, ikke dømme dem og frykte dem.
Jeg kan love at jeg kommer til å fortsette å dømme andre; jeg har gjort det hele livet, så det er vanskelig å endre – det betyr ikke at jeg ikke kommer til å prøve. Jeg vil nemlig også love at jeg vil forsøke å tenke på å akseptere ulikheter og vite at vi alle er originaler. Jeg håper at andre også vil forsøke å gjøre det siste; akseptere folk for den de er.
#tanker #samfunn
