Når naturen viser seg fra en av sine fargerike sider. Løvtrærne som skifter farge fra grønt til gult, oransje, rødt, rustrødt og etterhvert brunt (den siste fargen er jeg ikke så glad i som de andre).
Etter et uvær når du kan formelig se den klare luften og hvor frisk den er.
Noen ganger liker jeg også uværet. Spesielt når det kommer om ettermiddagen. Når det føles som om skyene mørker hele verden ved å pakke den inn og så slippe løs kreftene, noen ganger med bulder og brak og at regnet øser ut over oss alle. Siden jeg ikke liker å fryse vil jeg ikke være ute, men jeg syns det er noe eget med det. Å sitte under ett pledd, med tekoppen i hånden, fyr i vedovnen og stillheten som kommer når du kan høre regnet. Det er noe eget med den lyden.
De mørke kveldene som siger inn over oss. Liker jeg mørket? Ikke noe videre, men stearinlysene jeg ofte tenner er absolutt mer tydelige i vinduskarmen når det mørkner ute. Den blafrende flammen som lyser opp i vinduet og gjør mørket litt mindre mørkt. Det liker jeg.
En siste favoritt om høsten er når kulden kommer krypende og det endelig er tid for å fyre opp i vedovnen. Den varmen er alltid lun og god på sin helt egne måte og knitringen som gjerne kommer gjør stemningen komplett.
Så grunnen til at jeg elsker høsten er ikke kulden eller regnet eller mørket, det er stemningen som kommer ut av de tingene jeg gjør for å demme opp mot dem.
