I dag skjedde det. Den store veven kom! Eller, den kom ikke akkurat gående av seg selv. I går var jeg nemlig hos foreldrene mine og vi pakket henger for harde livet.
Å demontere en vev, for så å montere den igjen dagen etter – er ikke den minste jobben, men vi klarte oss bra.
Veven er ikke verdifull når det gjelder pengeverdi, men som sentimental verdi for meg er den uvurderlig. Den er et familieklenodie og selv om jeg ikke har brukt den foreløpig, ser jeg veldig frem til det. For meg er den et bilde på kontakten jeg hadde med min farmor; og hva jeg lærte av henne (som jeg dessverre siden har glemt mesteparten av – sånn blir det når en ikke bruker kunnskap på over tjue år…).
Nå er det “bare” å få i stand filler, finne ut av hvordan jeg bruker trøene og så kan jeg veve egne filleryer.
At rommet den står i er stort nok til å ha god plass, er en velsignelse. Jeg får armslag og mulighet til å spre meg utover – det vil til og med være plass til et bord til symaskinen min (som jeg også må lære meg å bruke). Med tanke på at jeg kaller den “den store veven” var det litt artig å se at den nesten så liten ut i rommet fordi rommet var såpass stort. Snakk om å endelig ha et STORT håndarbeidsrom 💗
