Er du en av de som gleder deg over fremgang, eller blir du heller irritert fordi det går for sakte? Kanskje det til og med kommer ann på hvilket område av livet det gjelder.
Jeg foretrekker at fremgangen syns, så der er jeg utålmodig. På den annen side vil jeg ikke at tiden skal gå for fort for da rekker jeg ikke å nyte fremgangen som faktisk skjer. Dilemma!
Med bøker for eksempel er det enkelt å se fremgang; bare følg med på hvilken side du starter å lese på og når du legger fra deg boka sjekker du hvilken side du er kommet til. Da kan du se fremgangen uansett.
Lån derimot kan det være vanskeligere med. For eksempel har studielånet den siste tiden fått høyere rente (for de av oss som har flytende rente) og med månedlige betalinger føles det likevel som om det har stått stille. Derfor har jeg oppdateringer av studielånet hver måned så jeg kan se at det går fremover selv om det ikke alltid føles sånn.
Ofte kan det være lurt å minne seg selv på hvor du var når du startet. Spare penger, nedbetale lån, gå ned i vekt, gå opp i vekt, klare flere push-ups, jogge lenger, løfte mer, klare å lage flere ulike matretter og så videre, mulighetene er uendelige.
For å kunne virkelige se din egen fremgang er det viktig at du ikke måler deg mot andre, men at du husker på utgangspunktet ditt og måler opp i mot det. Hvor startet du og hvor er du nå?
Jeg har et ønske (burde heller ha det som et mål…) om å klare å ta en push-up. Før bare datt jeg ned på gulvet, men nå klare jeg nesten en kvart. Med det mener jeg at jeg klarer å komme et par centimeter ned og opp igjen.
Husker du å sammenligne deg med deg selv og glede deg over fremgang selv om den er liten?