Å flytte tilbake til foreldrene i en alder av 40 år er ikke enkelt. Tross alt har jeg bodd alene i over 17 år, så å si at dette er en stor overgang føles som en veldig underdrivelse. At jeg er ganske introvert og trenger mye alenetid gjør ikke det hele bedre for å si det sånn.
Likevel er jeg heldig som hadde denne muligheten, men jeg (og foreldrene) satser på at jeg finner et hus jeg kan kjøpe i løpet av de neste par ukene så jeg snart kan flytte ut igjen (vet du om noe – rop ut!).
Så i dag tok jeg meg en liten gåtur for å se på et par av stedene jeg tilbrakte mye tid i barndommen.
Å kaste en pinne i elva, løpe til den andre siden for å se at den kom ut på andre siden igjen, var en artig aktivitet som barn. Brua føltes mindre nå for å si det sånn (og så trodde jeg at elva rant motsatt av det den tydeligvis gjør…kan elver bytte vei å renne?).
I min barndom var dette et åpent område hvor det rundt bygningene (det var flere av dem) var mye villbringebær. Å ta med seg en liten bøtte for å plukke, røre det sammen med sukker når vi kom hjem igjen for å spise ferskt syltetøy på brødet – gode minner. Tror dessverre ikke det er noe igjen av villbringebærene nå for å si det sånn – noe som er fryktelig synd fordi det er absolutt favoritten blant bringebær for min del.
På det vi kalte for “sletta” var vi mye og spilte fotball – det ser ikke ut som det skjer lenger. På den lille grusplassen mellom fotballbanen og veien lagde noen av naboene skøyteis om vinteren. Noen ganger var det kjekt å bo på landet for å si det sånn 😊
Nå er grasset omtrent litt over knehøyt, så jeg tror det ville blitt frykelig slitsomt å skulle prøve seg med fotball nå…
Alt føles annerledes enn det gjorde før. Enn så lenge fortsetter jeg å være en realistisk optimist og krysser fingrene for at jeg finner et hus og kan flytte snart.
