Når jeg var liten bodde jeg i et nabolag hvor vi hadde kontakt med omtrent alle sammen. Når det gjaldt husdyr var det noen som hadde hunder, noen hadde katter, men min familie hadde ikke dyr. Om jeg brydde meg noe særlig om det husker jeg faktisk ikke. Det jeg husker derimot var noen av nabokattene.
Jeg vet ikke hvem som eide kattene, og det var kanskje like greit. På den tiden hadde jeg soverom i andre etasje, så jeg sov alltid med vinduet åpent. Selv om vinteren – det ble ganske kaldt for å si det sånn. Fordelen med vinteren, selv om det ble veldig kaldt, var at det ikke var så mange katter ute om natten.
Hvor mange netter jeg våknet av at katter satt under vinduet mitt og mjauet vet jeg ikke. Det var ikke sånn kose-mjauing heller, det var sånn “plagsom katt” mjauing. Ofte var det ikke bare en katt heller, men gjerne minst to stykker. Jeg innbiller meg om at konkurrerte om å mjaue høyest for å vekke meg, at de så ble uenige og begynte å sloss. Når katter sloss bråker de ekstra mye.
Derfor hadde jeg alltid stående en flaske med vann ved vinduet. Når de begynte å sloss var det bare å sprute vann etter dem så forsvant dem. Det høres kanskje ikke så hyggelig ut, men vann er jo ikke akkurat farlig å få på seg i sommerhalvåret for katter. Dessuten, jeg har aldri vært så veldig treffsikker, så sjansen for at jeg traff var, vel, tilnærmet mikroskopisk. Resultatet var at kattene skvatt og løp av gårde (uten å ha fått vann på seg), og jeg kunne legge meg til å sove igjen.
#barndom #katter #katt
